Jesu kjærlighet til menneskene må alltid være det grunnlaget vi bygger på når vi skal utvikle og foredle disse tankene mine som jeg skrev om i forrige innlegg.
I noen perioder av livet mitt har jeg virkelig møtt Guds kjærlighet i de menneskene som betjener Kirkens SOS.Nå har jeg sett på nettet at Kirkens SOS har fått støtte av Gjensidige så de kan tilby menigheter, organisasjoner, enkeltpersoner og grupper et to timers kurs som de kaller "GOD Å SNAKKE MED "KURS.Jeg kunne tenke meg at den kjernegruppa vi nedsetter kunne starte med å ta et sånt kurs i regi av Kirkens SOS i Telemark, nærmere bestemt Bø.
Så har jeg en fantastisk sjelesørger som heter Esther Marie Lier og somjeg er veldig glad i.Jeg fortalte henne om disse planene eller tankene mine og hun sa at hun godt kan komme og holde et kurs som er skreddersydd et tverrkirkelig samarbeid rundt et tilbud etter mønster fra Tøyenkirka.Hun har jobbet mange år både der og i Kirkens SOS og er en svært dyktig og anerkjent foredragsholder.
Men så er det dette med økonomi.For å kunne starte noe sånt, så må vi ha både penger, frivillige, samarbeidspartnere og mange frivillige hender og bein som vil stå på det som trengs.
Jeg leste også på nettet at NorgesGruppen som styrer en rekke store matvarekjeder har bestemt å gi overskuddsmat fra butikkene sine til en matsentral for vanskeligstilte mennesker og organisasjoner og andre som jobber for dem.Kanskje vi kan få dem som støttespillere? Tenk om vi kunne få litt grønnsaker og trøndersodd f.eks? En god suppeskål kan være innledningen til en god samtale.
Var ikke dette gode nyheter? Jeg syns det er så spennende å leve og jeg ser med forventning fram til hva høsten vil bringe av gode ting for Notodden.
Klem fra Ingunn
onsdag 2. juni 2010
VILLE HJERTER
Velkommen til bloggen min!
Jeg heter altså Ingunn Øye og det er mitt blikk på livet og tilværelsen som skal presenteres her.
Jeg bor på Notodden , leier en koselig liten leilighet hos min søster og svoger Kirsti og Bjørn. Her bor jeg sammen med gullet mitt som dere ser på bildet, dvergpuddelen LYKKELITEN.
Tidligere har jeg bodd over 30 år i Oslo og 4 år på Jessheim.Du verden hvor herlig det var å komme til en liten by hvor alle kjenner alle. Kan nesten ikke gå et sted uten at det dukker opp et kjent fjes.Veldig rart, men kontakten er akkurat den samme som før selv om vi ikke har sett hverandre på over 30 år (Trenger ikke facebook here in the real life!)
Ingrid og Brit Asta, kjære venner fra tida i kristelig skolelag, er akkurat like kjære den dag i dag. Kristin bor rett borti gata.Ingrid og ektemannen Kjell bor på et nydelig småbruk i Lisleherad og det er alltid en fryd å besøke dem og kalvene Bosse og Dagros. Der er det alltid åpent hus og et godt Guds Ord å hente.
Ingrid er et eiegodt og varmt menneske som alltid stiller opp for andre og strekker seg langt i alle retninger. Dette er mennesker som lever nær Jesus og vi har et fantastisk fint kristent fellesskap.
Ingrid og jeg har i hele vinter vært med i ei bønnegruppe, sammen med Ole Bjørn,en næringslivsleder som også er en troens og bønnens mann.Vi hadde møte sist mandag og da snakket jeg om noe jeg har gått og tenkt på i hele vinter, noe jeg har savnet veldig fra tida mi i Oslo,nemlig Kirkens Bymisjon. Jeg har savnet onsdagskveldene i Tøyenkirka, først et varmt suppemåltid og så kveldsmesse i kirka. Der var vi alle velkommen og satt side om side, rusmisbrukere, fortvilte, ensomme og redde mennesker, men det hendte også at Kronprinsesse Mette Marit kom innom disse onsdagskveldene og det var der jeg ble litt kjent med henne.Hun er et vakkert og varmt menneske som jeg også savner. Heldigvis har vi litt kontakt
Tøyenkirka er så fylt av Guds kjærlighet.Det var så fint når noen gikk fram og tente lys og fortalte oss andre litt om hva det gjaldt.Jeg turte aldri å gjøre det fordi jeg var så redd for at alle skulle se at jeg skjelver på handa.
Det var også så vakre, sterke og livsnære tekster om Gud og om byen og nydelige sanger.Hver gang jeg kom til Tøyenkirka ble jeg møtt av varme smil og blikk og jeg følte meg alltid velkommen. Noen hadde alltid tid for den enkelte som kom.
En gang for noen år siden gikk TVaksjonen om høsten til Kirkens Bymisjon og Rådet for psykisk helse.Tidlig om morgenen på aksjonsdagen var jeg såvidt kommet innafor døra i Tøyenkirka.Da dukket daglig leder, Børre Arnøy opp og ga meg et digert knippe røde hjerteballonger."Se her, "sa Børre.Nå går vi ut og så kan du stå og holde ballongene. Om fem minutter kommer Mette Marit .Dere skal åpne TVaksjonen!"Snakk om å få sjokk. Jeg kjente at jeg skalv i hele kroppen og kastet et engstelig blikk mot TVkameraene og pressefolkene Men jeg pustet inn , møtte blitzregnet , smilte litt stivt og holdt ballongene i været, sa hei til Mette Marit og hun fikk en stor saks og klippet mens jeg holdt og vips! Ballongene føyk til værs! Virkelig ville hjerter!
Alt dette har jeg tenkt på i sommer.Og det jeg har tenkt er: Tenk om vi kunne få et tilsvarende lavterskel/omsorgstilbud her på Notodden i tverrkirkelig regi? Ole Bjørn Landsverk er intiativtaker til mye her på Notodden, blant annet et bønnenettverk på Krona. og den bønnegruppa jeg nevnte.Han reagerte positvt på ideen min og sa at et sånt prosjekt vil møte bare åpne dører her i byen. Han foreslo at jeg skulle lede prosjektet og at vi kunne benytte kirken og menighetshuset.
Jeg følte meg så takknemlig til Gud. Tenk hvis Han kan bruke meg til dette. Jeg som i mange år, i menneskelige øyne var å betegne som et vrak.Tenk om jeg kan få være med å bygge opp noe som kan favne og hjelpe ensomme og ulykkelige mennesker som sliter med livet sitt.Det er ikke noe jeg heller vil.Alle har vi vårt å slite med. Ofte kan belastningene i livet være større enn evnen til å takle dem Vi er alle avhengige av hverandres omsorg.Tenk om jeg kunne få være med å gi videre den omsorgen jeg har mottat i tunge tider. Kanskje du tenker sånn også?
Tenk om vi som er kristne her på Notodden kan ta i bruk for fullt Guds Kjærlighet.Da kan det skje store ting for byen vår.
Akkurat som i Oslo, så er det også mye nød i Notodden. Jeg tror vi trenger Notodden Bymisjon.Ta gjerne kontakt hvis du vil være med å utvikle disse tankene videre. Ole Bjørn sa at vi bør få på plass en kjernegruppe som virkelig brenner for dette og som kan bruke litt av sin tid.
Velkommen til å ringe meg: Telefon: 35 01 14 99 / 92 63 24 66 mobil
Klem fra Ingunn
Jeg heter altså Ingunn Øye og det er mitt blikk på livet og tilværelsen som skal presenteres her.
Jeg bor på Notodden , leier en koselig liten leilighet hos min søster og svoger Kirsti og Bjørn. Her bor jeg sammen med gullet mitt som dere ser på bildet, dvergpuddelen LYKKELITEN.
Tidligere har jeg bodd over 30 år i Oslo og 4 år på Jessheim.Du verden hvor herlig det var å komme til en liten by hvor alle kjenner alle. Kan nesten ikke gå et sted uten at det dukker opp et kjent fjes.Veldig rart, men kontakten er akkurat den samme som før selv om vi ikke har sett hverandre på over 30 år (Trenger ikke facebook here in the real life!)
Ingrid og Brit Asta, kjære venner fra tida i kristelig skolelag, er akkurat like kjære den dag i dag. Kristin bor rett borti gata.Ingrid og ektemannen Kjell bor på et nydelig småbruk i Lisleherad og det er alltid en fryd å besøke dem og kalvene Bosse og Dagros. Der er det alltid åpent hus og et godt Guds Ord å hente.
Ingrid er et eiegodt og varmt menneske som alltid stiller opp for andre og strekker seg langt i alle retninger. Dette er mennesker som lever nær Jesus og vi har et fantastisk fint kristent fellesskap.
Ingrid og jeg har i hele vinter vært med i ei bønnegruppe, sammen med Ole Bjørn,en næringslivsleder som også er en troens og bønnens mann.Vi hadde møte sist mandag og da snakket jeg om noe jeg har gått og tenkt på i hele vinter, noe jeg har savnet veldig fra tida mi i Oslo,nemlig Kirkens Bymisjon. Jeg har savnet onsdagskveldene i Tøyenkirka, først et varmt suppemåltid og så kveldsmesse i kirka. Der var vi alle velkommen og satt side om side, rusmisbrukere, fortvilte, ensomme og redde mennesker, men det hendte også at Kronprinsesse Mette Marit kom innom disse onsdagskveldene og det var der jeg ble litt kjent med henne.Hun er et vakkert og varmt menneske som jeg også savner. Heldigvis har vi litt kontakt
Tøyenkirka er så fylt av Guds kjærlighet.Det var så fint når noen gikk fram og tente lys og fortalte oss andre litt om hva det gjaldt.Jeg turte aldri å gjøre det fordi jeg var så redd for at alle skulle se at jeg skjelver på handa.
Det var også så vakre, sterke og livsnære tekster om Gud og om byen og nydelige sanger.Hver gang jeg kom til Tøyenkirka ble jeg møtt av varme smil og blikk og jeg følte meg alltid velkommen. Noen hadde alltid tid for den enkelte som kom.
En gang for noen år siden gikk TVaksjonen om høsten til Kirkens Bymisjon og Rådet for psykisk helse.Tidlig om morgenen på aksjonsdagen var jeg såvidt kommet innafor døra i Tøyenkirka.Da dukket daglig leder, Børre Arnøy opp og ga meg et digert knippe røde hjerteballonger."Se her, "sa Børre.Nå går vi ut og så kan du stå og holde ballongene. Om fem minutter kommer Mette Marit .Dere skal åpne TVaksjonen!"Snakk om å få sjokk. Jeg kjente at jeg skalv i hele kroppen og kastet et engstelig blikk mot TVkameraene og pressefolkene Men jeg pustet inn , møtte blitzregnet , smilte litt stivt og holdt ballongene i været, sa hei til Mette Marit og hun fikk en stor saks og klippet mens jeg holdt og vips! Ballongene føyk til værs! Virkelig ville hjerter!
Alt dette har jeg tenkt på i sommer.Og det jeg har tenkt er: Tenk om vi kunne få et tilsvarende lavterskel/omsorgstilbud her på Notodden i tverrkirkelig regi? Ole Bjørn Landsverk er intiativtaker til mye her på Notodden, blant annet et bønnenettverk på Krona. og den bønnegruppa jeg nevnte.Han reagerte positvt på ideen min og sa at et sånt prosjekt vil møte bare åpne dører her i byen. Han foreslo at jeg skulle lede prosjektet og at vi kunne benytte kirken og menighetshuset.
Jeg følte meg så takknemlig til Gud. Tenk hvis Han kan bruke meg til dette. Jeg som i mange år, i menneskelige øyne var å betegne som et vrak.Tenk om jeg kan få være med å bygge opp noe som kan favne og hjelpe ensomme og ulykkelige mennesker som sliter med livet sitt.Det er ikke noe jeg heller vil.Alle har vi vårt å slite med. Ofte kan belastningene i livet være større enn evnen til å takle dem Vi er alle avhengige av hverandres omsorg.Tenk om jeg kunne få være med å gi videre den omsorgen jeg har mottat i tunge tider. Kanskje du tenker sånn også?
Tenk om vi som er kristne her på Notodden kan ta i bruk for fullt Guds Kjærlighet.Da kan det skje store ting for byen vår.
Akkurat som i Oslo, så er det også mye nød i Notodden. Jeg tror vi trenger Notodden Bymisjon.Ta gjerne kontakt hvis du vil være med å utvikle disse tankene videre. Ole Bjørn sa at vi bør få på plass en kjernegruppe som virkelig brenner for dette og som kan bruke litt av sin tid.
Velkommen til å ringe meg: Telefon: 35 01 14 99 / 92 63 24 66 mobil
Klem fra Ingunn
Abonner på:
Innlegg (Atom)
